De meningsløse mediefagene

august 21, 2011 by Stian Hansen

Meg utenfor Dragvoll. Foto: Øyvind Aak, Under Dusken

Da jeg brukte en tekstgenerator til å hjelpe meg med en eksamen i filmvitenskap, stod jeg med glans. Å få en ufortjent god karakter på en oppgave som var sprøyt fra start til slutt, inspirerte meg til å skrive den følgende kronikken. Den stod på trykk i Under Dusken nummer 10 201, som kan leses her. De lagde også en nyhetsartikkel på saken.

OPPDATERING: Etter forespørsel har jeg inkludert flere utdrag fra oppgav. De står etter kronikken, komplett med spydige komentarer.

De meningsløse mediefagene

Når uforståelig svada og ubegrunnet synsing havner i den øverste delen av karakterskalaen, er noe forferdelig galt. Ved å tilby film- og medievitenskap ødelegger NTNU merkenavnet sitt og skader framtiden til hundrevis av studenter hvert år.

Min hjemmeeksamen i Film 1003 er en analyse av Fight Club. Jeg deltok ikke på noen forelesninger, og skummet kun noen få sider pensum. Istedet brukte jeg fri fantasi, samt sitater fra It’s learning og The Postmodernism Generator; en nettside som genererer essay bestående av tilfeldige fagord. Her er et utdrag av oppgaven min:

Giroux mener dette gir filmen kritikk fra marxistisk hold, men forsvarer Finchers framstilling av det postfeministiske, tidløse samfunn og det som kan fremstå som kritikk av en feministisk dialektisk tilnærming til kjønnsroller, gjennom en postmoderne presentasjon.

Like intetsigende som fagets kompendium. De eneste avsnittene som gir mening, er de der jeg synser rundt filmen. Sensor gav oppgaven C.

Jeg diktet også opp referanselisten, og har ikke lest noen av bøkene på den.

Dette er typisk for film- og medielinjene ved Dragvoll. Foreleserne formidler pseudovitenskap og  påstander. Ikke forskning som kan etterprøves, bevises eller brukes til noe. Linjene ligner mer på religion enn seriøs vitenskap. Realfagstudenter lager medisiner, romskip og mobiltelefoner. Hva har en medieviter noensinne utrettet? Greit, hvordan media påvirker folk er interessant. Men slik forskning bør overlates til leger og psykologer som forstår betydningen av falsifiserbarhet og blindtester.

Den kjente biologen og forfatteren Richard Dawkins har uttrykt seg kritisk til filmstudier. Hvis du ikke har noe fornuftig å si, men vil bli en respektert akademiker, hva bør du studere? Dawkins tar opp temaet i essayet Postmodernism Disrobed, som jeg anbefaler å lese.

Nettsidene til NTNU lister opp karrieremuligheter for filmstudenter. Blant annet filmarkivar og kinomedarbeider. Dette er yrker som forutsetter tekniske kunnskaper og en mening om hva andre vil se. Ikke å kunne analysere kjønnsroller. Nettsiden foreslår også filmjournalistikk. Her er kjennskap til gammel film relevant, men det kan alle få hjemme i stua. Vil man bli journalist, er journalistutdanning et bedre valg. Ifølge nettsiden er filmvitenskap også relevant for undervisningssektoren. Kanskje hvis man vil bli foreleser på Dragvoll.

Noen vil kanskje si fagene i seg selv ikke er mye verdt, men kan supplere andre utdanninger. Påstanden er ikke falsifiserbar. Og er den påståtte kompetansen verdt studiegjelden?

Mediestudenter blir ikke invitert til bedriftspresentasjoner. Jeg har heller aldri kommet over en stillingsutlysning som spør etter filmanalytikere. Å ha en grad fra NTNU betyr ikke lenger at man har kompetanse samfunnet etterspør.

Selv om gløsere er flinke til å ytre sine meninger om Dragvoll, har ikke nok studenter tatt hintet. Ellers hadde Student-TV, Under Dusken og Radio Revolt hatt langt høyere søkertall. Vil man bli journalist eller regissør, og gidder ikke søke studentmediene, har man fremtidsutsikter som en snømann. I mediebransjen er erfaring alt. Jeg har hørt noen si de ikke har tid til både frivillig arbeid og medievitenskap. Slike folk frykter jeg ikke som konkurrenter på arbeidsmarkedet.

Medielinjene lærer ikke bort noe målbart. Derfor ble en snedig kombinasjon av fremmedord og arroganse forvekslet med kunnskap, og en elendig oppgave belønnet med C. Derfor er det liten sammenheng mellom innsats, kunnskap og karakterer. Dette gjelder også medieproduksjon, den ene medielinjen som i det minste har et halvseriøst rykte. Det er min mening at karakterene på eksamensfilmene fordeles ved hjelp av terning. Student-TV gir bedre og bredere kompetanse, disponerer nyere utstyr og har et større kontaktnett.

Film- og medievitenskap formilder ikke kunnskap arbeidsmarkedet etterspør. Kun synsing ingen utenfor Dragvoll bryr seg om. Foreleserne burde be studentene bli økonomer eller ingeniører i stedet for å massere deres utopiske karrieredrømmer.

Stian Hansen, tidligere dragvoller og reporter i Student-TV.

Flere utdrag av oppgaven, pluss spydige kommentarer

 Hele oppgaven er ikke sprøy, som korrekt fremgår av artiklene i Adresseavisen og Aftenposten. Oppgaven handler om filmen Fight Club, som jeg har sett. Jeg skrev litt rundt den, men å leke filmkritiker er ikke det samme som å ha innsikt i faget. Sensor burde ikke ha tatt hensyn til noe som ikke spesifikt henviste til pensum.

Introduksjon og oversikt
I denne oppgaven vil jeg diskutere tre temaer i moderne filmteori; feministisk teori, meningskonstruksjon og kognitiv filmteori, og emosjonsteori. I tillegg vil jeg berøre temaer som montasje og ideologi. I diskusjonene vil jeg i hovedsak bruke filmen Fight Club (Fincher: 1999) som eksempel. Jeg kommer også til å trekke inn Terminator 2 (Cameron: 1991), Blue Velvet (Lynch: 1986) og andre filmer for å belyse forskjellige aspekter av teoriene. Jeg kommer til å argumentere for at Fight Club har en tydelig ideologisk forankring, og vil bruke elementer fra både feministisk og kognitiv psykologisk teori i min argumentasjon.

Jeg kommer til å argumentere for at regissøren modifiserer og dekonstruere feminisme, at filmen spiller på kjente genrekonvensjoner, og at deler av presentasjonen kan tolkes som kritikk av en feministisk dialektisk tilnærming til kjønnsroller, gjennom en postmoderne presentasjon.

Helt streit og saklig begynnelse. Jeg vet ikke hva feministisk psykologi er for noe, men det høres fint ut. Svake innslag av bullshit i andre avsnitt. Hva er en feministisk dialektisk tilnærming til kjønnsroller?

En livstrøtt kontorist (Fortelleren) og en fandenivoldsk såpeselger (Durden) er hverandres motpoler. De slår seg sammen for å forme Slagsmålklubben, en organisasjon som hjelper frustrerte menn med å lufte innestengt aggresjon og bryte løs fra konsumentsamfunnet. De gjennomgående temaene i filmen er undertrykt manndom, kjønnsroller, nihilisme og et verdisystem skapt av markedsføring av materialisme. Filmen bruker mye tid på å etablere Fortellerens fastlåste livssituasjon, og problematiserer gjennomgående den moderne mannens plass i samfunnet.

Jeg bruker Fight Club som hovedeksempel i de følgende diskusjonene fordi filmen berører flere temaer i samfunnet, og kan drøftes i mange diskurser. Filmen er også et ypperlig eksempel på attraksjon, slik vi har sett den siden filmens barndom, i kombinasjon med en skarp postmoderne narrativ som formidler en tydelig postfeministsisk ideologi innenfor det som tradisjonelt har vært rammene til smalere europeisk film. Den siste påstanden begrunner jeg i diskusjonen om filmens ideologiske budskap og feministiske ideologi.

En grei nok oppsummering av filmens begynnelse. Det er bare minimalt svada, men har heller ingenting å gjøre med pensum (tror jeg). Handlingsreferatet fortsetter i noen avsnitt, og jeg skriver kun ting alle som har sett filmen kan gjette seg til. Ingen av begrepene er hentet fra FILM 1003. Legg merke til avslutningen: Jeg kommer med en påstand, og lover å følge opp den senere. Hvilket jeg selvsagt ikke gjør.

I hovedsak vil jeg støtte meg til Davis Bordwells teorier om meningskonstruksjon, narrasjon og kognitive skjema. I den samme diskusjonen vil jeg trekke inn Noël Carrolls teorier om kognitiv emosjonsdannelse. Disse to teoretikerne fremstår som de mest sentrale aktørene innen kognitiv teori, og er godt beskrevet i fagets pensumlitteratur.

Her ser det ut som om jeg har lest pensum, men avsnittet over er kopiert fra noatetene foreleseren har lagt ut på It’s Learning.

Jeg vil også bruke noe plass på å diskutere feministisk filmteori, og å sette teorien inn i historisk kontekst. Her er E. Ann Kaplan, Linda Williams, Annette Kuhn og Miriam Hansen sentrale teoretikere jeg vil benytte meg av. Deres analyser av seksualitet som intertekstuell semantisk diskurs, og konstruktiv dialektisk teori innen et patriarkalsk hegemoni er svært interessante, og noe jeg vil komme inn på senere i oppgaven.

Det eneste jeg vet om disse folkene er at de er forfattere hvsi bøker ligger på Amazon.com. Jeg kopierte titlene på bøkene, satte de inn i referanselisten og satset på at de var halvveis relevante. Siste setning er oversatt fra The Postmodernism Generator (TPG).

Jeg vil også referere til en del drøftinger i og argumentere rundt en del poenger fra essayet Private Satisfactions and Public Disorderes: Fight Club, Patriarchy, and The politics of Masculine Violence av Henry A. Giroux (2001). I denne teksten gjennomgår forfatteren mange av temaene i filmen, og kontekstualiserer de i en ramme av postkolonialistisk feministisk teori og postmoderne seksuell identitet. Teksten utforsker filmens semiotikk og dialektikk i et ideologisk perspektiv.

Forfatteren argumenterer videre for at filmen finner sitt forhold til menneskesinnet gjennom å rekonstruere det patriarkelske, materielle paradigmet rundt subjektets ego og subkulturelle stereotypier (eksempelvis Durden og Fortelleren) og et postmoderne syn på kjønnsroller. Forfatteren foreslår gjennom semantisk teori at meningen både skapes, denoteres og rekonstrueres som en dialektisk teori. Som jeg skal utdype i diskusjonen om Bordwells og Carrolls teorier om kognitiv filmteori, nærmer Giroux seg her en meningsproduserende og effektfokusert tilnærming til filmens tematikk. Her kan vi altså ane en overlapping av vidt forskjellige diskurser.

Det virker åpenbart at Giroux’s tilnærming til film er mer semantisk og teoretisk orientert enn Bordwells. Ifølge Giroux underbygger individuelle stilistiske elementer og semantiske koder i Fight Club ideologien og polysemien i narrativen som helhet. Derfor kan det være interessant å flette en slik klar relativistisk diskurs, orientert mot semantisk konnotasjon, inn i en analyse av Fight Clubs relasjoner til menneskesinnet, og narrasjon gjennom kognitiv meningskonstruksjon.

Samme som forrige avsnitt. Jeg fant essayet på nettet og har ikke lest det. De siste avsnittene er lettere bearbeidet TPG. Jeg satte inn referanser til filmen og referansene mine. Jeg tror Bordwell var nevnt på Its Learning, men jeg vet ingenting mer om ham enn hva jeg copy-pastet derfra.

Filmens eksplisitte mening, for å bruke Bordwells uttrykk, er den foretrukne lesningen og gjerne den mest nærliggende tolkning av filmens semiotikk og intertekstuelle referanser. Filmen presenterer en tydelig ideologi (Stams: 2000, Bordwell: 2003). I Fight Club ligger det postmoderne, opprørske, macho og masochistiske helt på overflaten. Alt fra karakterenes vandalisme mot store selskaper til deres søken etter sin tape manndom bygger opp om den eksplisitte meningen. Bordwell diskuterer også en implisitt mening: Han finner frem semiotikkens verktøy og mener film også kan konnotere mer indirekte, symbolske budskap.

I Fight Clubs tilfelle kan et slikt budskap anes i konfrontasjonen mellom det dekonstruktive, postfeministiske klassesystemet – representert blant annet i Fortellerens sjef – og den klassiske patriarkalske hegemoniske dominansen som merkes i trekantdramaet mellom Marla, Durden og Fortelleren. Protagonistene tilhører alle arbeiderklassen, og det undertrykkende, hegemoniske samfunnet fungerer som antagonist; særlig for Marla, som sliter med å markere sin identitet i et hypermaskulint mikrounivers. En tolkning som langt på vei finner støtte i Giroux’s semantiske, relativistiske teori (Giroux: 2001).

En kombinasjon av synsing og svada. Dette gir en viss mening om man leser det, men det er fortsatt ikke forankret i pensum. Referansene er fortsatt gjetting. Ordet «hegemoni» fikk jeg prentet inn i meg så snart jeg begynte på Dragvoll.

Som Giroux påpeker kan dialektikken rundt mannens kjønnskamp og integrering i en hegemonisk konsumentkultur i Fight Club skape en opphøyet bevissthet rundt det hvite, patriarkalske hegemoni konnotert i en sosialrealistiske diskurs. Han er dermed langt på vei enig i de tankene Linda Williams fremsetter i Film Bodies: Gender, Genre and Excess (1991), samt tankene E. Ann Kaplan drøfter om dekonstruert feminisme i Hollywood-film i en diskurs om misogyne tendenser.

Karakterenes erotiske emansipering kan tolkes som forsøk å bryte ned og rekonstruere mannsrollen, og indirekte tilskuerrollen, gjennom virkemidler som fetisjering av mannskroppen (se avsnittet om feminitet og fetisjering) og en oppbygging av et kritisk sosialt system. Det estetiske og det groteske skaper en ambivalens som systematisk oppkonstruerer en dialektikk innenfor moderne feminisme, og kan derfor sies å påtvinge tilskueren en dualitet som kjennetegnet europeisk, og kanskje spesielt sydlansk film på 1970-1980-tallet (Williams: 1991). Et interessant innslag i en moderne Hollywood-film som Fight Club, og i seg selv et paradoks Williams går langt i å utdype.

Hva er dekonstuert feminisme og misogyne tendenser? Jeg er kanskje litt for glad i begrepet hegemoni.

Filmer som reproduserer den dominante ideologien, vil fremstille menn og kvinner innen tradisjonelle kjønnsrollemønstre. Ifølge Benshoff og Griffin (2004) samt feministiske filmteoretikere som Annette Kuhn og Gloria Watkins (Stam: 2000, Andrew: 1976, Watkins: 2000) reproduserer Hollywood i stor grad et gammelt bilde av kjønn, rase og seksualitet som gagner hvite, heteroseksuelle menn. Et eksempel er filmen Commando (Lester, 1985). Arnold Schwartzenegger spiller en om mulig enda mer brutal og ustoppelig kriger enn han gjør i Terminator-filmene. Med seg har han en pen flyvertinne, hvis eneste funksjon i filmen er å se pen ut. Hun tilfører plottet svært lite, og viser tilnærmet ingen styrker. Arnold er så opptatt med å drepe at han ikke engang tar seg tid til å innlede et kjærlighetsforhold til henne.

Dette tror jeg er en kopi fra en oppgave jeg skrev i et annet fag. I såfall er det ikke relevant for FILM 1003. Jeg liker kommentaren på slutten.

«Konstruksjonen av det feminine innen det patriarkalske samfunn inneholder det ukomplette premiss», skriver Linda Williams. Selvfølgelig om betydelig eldre film enn Fight Club, men som jeg skal eksemplifisere senere i oppgaven, kan filmen likevel anklages for å gjennom å kontekstualisere publikum i en polysemisk diegese tvinge de til å velge mellom en oppkonstruert, feministisk teori eller å innta en ren kikkerrolle. Giroux berører såvidt det samme temaet i sin vurdering av Fight Club, men er ikke med på resonnementet som får blant andre Kaplan (2000) til å se moderne studiofilm som uttrykk for en postkolonialistisk og til tider neomarxistisk virkelighet ved hjelp av postmoderne virkemidler.

Første setning tror jeg er fra kompendiet til FILM 1003. Jeg tok en kikk på det, tenkte «ikke faen», og skrev av den setningen. Jeg har muligens kompendiet liggende, men har ikke lest mer enn noen setninger fra en av artiklene. Resten av avsnittet er delvis min egen fantasering, delvis TPG. Det er i hvert fall ikke pensum. Likevel tør jeg påstå at den minst fornuftige setningen er den ene som faktisk er fra en autentisk Dragvoll-artikkel.

Følger vi her Bordwells tankegang, og setter opp et krav om at filmvitenskap skal kunne konkretiseres, falisifiseres og sorteres, tegner det seg et skille mellom den empiriske vitenskapen promotert av kognitivistene, og den psykoanalytiske og politisk orienterte analysen fremmet av blant andre Kaplan og Williams. Særlig psykoanalytisk analyse er lite falsifiserbart, og kan være vanskelig å tilpasse et naturvitenskapinspirert empirisk paradigme med strenge krav til etterprøvbarhet i forskningen.

Den siste setningen er et diskret spark til filmvitenskap. Navnene kopierte jeg fra Its’ Learning.

Filmens hovedtema er kjønnsidentitet i det moderne, kapitalistiske, postfeministiske samfunn, stilt til skue gjennom nevnte enkeltscener og bruk av montasje, narrativ og andre filmatiske virkemidler. Filmen åpner for meningskonstruksjon på flere nivåer, og promoterer tilsynelatende et deterministisk og dialektisk virkelighetssyn med dekonstruert feminisme og et dystert blikk på mannens rolle og det moderne kapitalistisme.

TPG på sitt beste.

Dette, og en mer generell diskurs om menneskehetens natur, er de dominerende ideologiske elementene i filmen. Narrativen formidler ideologien gjennom filmatiske virkemidler og dialog. Fincher promoterer bruk av postmodernisme for å modifisere og dekonstruere feminisme. Filmen legger en bro mellom klasse og seksuell identitet, og sparker mot tradisjonelle kjønnsoppfatninger innen både filmmediet og det impliserte kapitalistiske hegemoni.

Litteraturliste

• Andrew, Dudley (1976): The Major Film Theories: An Introduction.     London/Oxford/New York: Oxford University Press.

• Benshoff, Harry M. & Griffin, Sean (2004) America on Film – Representing Race, Class, Gender, and Sexuality at the Movies.     Oxford, Blackwell Publishing Ltd.
• Bordwell, David; Kristin Thompson (2003). Film Art: An Introduction. New York: McGraw-Hill.
• Carroll, Noël (1996). Post-Theory: Reconstructing Film Studies. Madison,     University of Wisconsin Press.
• Giroux,     Henry A. Private Satisfactions and Public Disorders: Fight Club,     Patriarchy, and the Politics of Masculine Violence (2001). Lastet ned 30.5.2011 fra     http://www.jacweb.org/Archived_volumes/pdf_files/JACV21_1_Giroux.pdf
• Kaplan, E. Ann (2000). Feminism and Film: Oxford University Press,     Oxford.
• Nelmes, Gill (2003): An Introduction to Film Studies: Third Edition.     London, Routledge.
• Nichols, Bill (2010): Engaging     Cinema, W. W. Norton Company.
• Stam, Robert (2000): Film Theory: An Introduction. Malden/Oxford: Blackwell Publishing.
• Watkins, Gloria (2000): Feminism is for Everybody: Passionate Politics.     Cambridge, South End Press.

Jeg har ikke lest noen av disse bøkene. Jeg har skummet såvidt gjennom et par av de i forbindelse med andre fag, men har ikke lest noen av bøkene på FILM 1003s pensumliste.

I tillegg inneholder oppgaven mer av min usaklige, ubegrunnede synsing om filmen og copy-pasting fra oppgaver i andre fag. Siden jeg selv skrev de andre oppgavene, er det ikke plagiat. Det er mye over som gir en viss mening, men ingenting av det er fra pensum. Bortsatt fra de delene jeg kopierte fra forelesningsnotatene på Its’ Learning. Jeg deltok ikke på noen forelesninger.

Innleggsnavigasjon

← Dette er verdens kuleste hund

Jo, filmvitenskap er nesten verdiløst →