Jo, filmvitenskap er nesten verdiløst

Fra NTNU til NAV.

Bildet er "lånt" fra Under Duskens nettsider.

Jeg bruker ordet «nesten» i overskriften for å være snill.

Min utradisjonelle studieteknikk har fått en viss oppmerksomhet og skapt tilsvarende debatt. I de siste dagene har jeg hengt i forum og svart så mange jeg har klart.

Blant de som kritiserer meg og forsvarer Dragvoll er Jon Raundalen, Førsteamanuensis i Filmvitenskap, NTNU. Nederst gjengir jeg innlegget som publisert på Under Duskens nettsider 24. august. 2011, og setter inn mine egne kommentarer i kursiv der jeg er uenig. Og jeg er uenig i ganske mye.

Først vil jeg poengtere at Raundalen ikke berører hovedpoenget mitt: Filmstudenter får ikke jobbtilbud. Det er ingen bedriftspresentasjoner på Dragvoll. Ingen etterspør den påståtte kompetansen filmfagene gir. Staten og NTNU burde heller få ungdommen til å satse på medisin eller datateknikk. De linjene gjør studentene til etterspurt arbeidskraft som kan gi noe tilbake til samfunnet.

Dragvoll sender tillitsfulle ungdommer rett ut i arbeidsløshet.

Raundalen tar oppgaven min i forsvar og mener den ikke er dårlig. Jeg har lagt ut store deler av den her på bloggen min. Les og døm selv. Men la oss, for argumetasjoens skyld, si at han har rett:  Hva ville det hatt å si? Det gjør ikke filmvitenskap noe mindre verdiløst.

NTNU burde si til nye studenter at film- og medievitenskap ikke er veien til fine jobber, eller jobb i det hele tatt.

Tilsvar til Stian Hansen (av Jon Raundalen)

Stian Hansen hevder at filmvitenskapen er keiserens nye klær og langer ut i alle retninger med noe som sikkert skal forestille en grunnleggende humaniora-kritikk. Han påstår at han har skrevet bare tull i en oppgave og fått karakteren C. Det er ikke riktig.

Jeg skrev ikke bare tull. En del personlig synsing og avskrift fra noen av mine tidligere oppgaver – i andre fag – ble også med.

Hans virkelighetsbeskrivelse tåler ikke mye utfordring før de grove påstandene og anklagene begynner å slå sprekker. Med følgende moderering på Aftenpostens debattforum smuldrer grunnlaget opp. Hansen skriver:

«Som det fremgår av artiklene, var ikke hele oppgaven svada. Jeg skrev om Fight Club, som jeg faktisk har sett, og skrev litt om den. Men det var mine personlige meninger om filmen, og burde ikke regnes som relevant av en sensor.»

Hansen har altså:

1) Valgt ut relevante teorier fra pensum

2) Matet dem inn i generatoren

3) Redigert i dem og oversatt til resultatet til forståelige resonnement etterpå

4) Knyttet disse opp mot en relevant film og relevant filmteori fra pensum

5) servert selvstendige og forståelige resonnement om forholdet mellom filmen, filmteori og samfunn.

En del av disse påstandene er riktige, men ikke alle. Jeg har ikke matet noe inn i Postmodernism Generator. Det er ikke noe input-felt. Jeg åpnet siden, plukket ut noen fine fraser og trykket F5. Da genererte den en ny, like meningsløs tekst. Bearbeidelsen foregikk ved at jeg oversatte sitatene på norsk, men jeg vil ikke si de er særlig knyttet til relevant teori.

 Ja, jeg skrev et selvstendig resonnement av filmen og reflektere litt rundt metaforene. Jeg bruker en del fagterminologi, men disse uttrykkene hadde jeg i hovedsak ikke hentet fra Film1003. Som jeg skriver i den første kronikken, bruker jeg også sitater fra It’s Learning. Nærmere bestemt forelesningsnotater. Disse formidler kun overfladisk kunnskap i stikkordsform, og gir ikke den dype forståelsen andre fag krever.

Det forundrer ingen fra humanvitenskapene at han på en god dag, og på et elementært basisemne, kunne karre seg opp på en svak C med dette som utgangspunkt. Det siste punktet (5) kaller han «personlige meninger [som ikke burde] regnes som relevant». Heri ligger det en grunnleggende misforståelse av humaniora som en objektiv, positivistisk vitenskap á la realfag. Innenfor en vitenskap som i hovedsak tar for seg filmens betydning i kulturen og samfunnet rundt oss så er det ikke mulig å være «objektiv».

Mine personlige meninger om Fight Club burde ikke være relevante med mindre de var forankret i pensum. Det var de ikke. Jeg trenger ikke slå opp i en bok for å skjønne at filmen handler om tapt manndom og konsumentkulturen. Jeg vet filmvitenskap ikke er objektiv på samme måte som fysikk og kjemi, og det er derfor filmvitenskap ikke gir nevneverdige bidrag til samfunnet.

 Raundalen begår en faktafeil. Jeg tok faget film 1003. Det er det siste faget på filmstudiet, og absolutt ikke elementært

Jeg vet ikke hvor Hansen har fått den oppfatning at det er utelukkende rent objektive fakta som skulle være relevant materiale på en eksamen i filmvitenskap. Innenfor humanvitenskapene skal man være saklig argumenterende og resonnerende på basis av ens kunnskap og analytiske ferdigheter, og det er milevidt mellom denne praksisen på den ene siden og «svada», uhemmet subjektivitet og synsing på den andre.

Utfordringene som det gir ferske studenter å skille på disse nyansene mellom begrepene objektivitet og subjektivitet diskuterte vi grundig i både forelesninger og i gruppeundervisning på fagene FILM1000 og FILM1001. Men dette var altså aktiviteter som Hansen hevet seg over å delta i. Som student på universitetet (ikke «på skolen» som han selv kaller det) forutsettes det faktisk at studentene er voksne mennesker som tar et selvstendig ansvar for sin læring og eventuelle intellektuelle utvikling.

Her blander Jon Raundalen sammen realfagdelen (Gløshaugen) med den humanistiske delen (Dragvoll). Fysikkstudenter må ta ansvar for egen læring. Filmstudenter trenger ikke åpne bøkene før semesterets siste uke. Faktisk ikke det engang, som jeg beviste.

Det hadde nok hjulpet om Hansen hadde benyttet seg av undervisningen vi tilbyr og engasjert seg i å finne ut hva filmvitenskap faktisk handler om. Og hvis det var så veldig dårlig og meningsløst så kunne han gjerne utfordret oss med saklige kritiske innspill og deltatt i diskusjoner om disiplinens praksis. Vi er ikke redde for denne diskusjonen. Vi holder på med den hele tiden.

NTNU er ikke redde for debatten, men reagerer ikke på saklige innspill. Hva skjedde etter Harald Eias Hjernevask? Ingenting, så vidt jeg vet. Han avslørte at enkelte fag er basert på tro, ikke målbar viten, og jeg venter ennå på at universitetet skal ta et oppgjør med seg selv.

Hansen har ikke avslørt noe som helst om studiekvaliteten ved NTNU.

Enig. Det er lenge siden begrepet 44-fag ble allmenn kjent i Trondheim. Det henspiller på at det eneste du trenger for å stå på en eksamen ved Dragvoll, er 44 kroner til bussen. Dragvoll har lenge hatt et elendig rykte.

Han har ikke bløffet sensor eller andre fagpersoner slik han hevder. Han har derimot bløffet godtroende og ukritiske journalister til å tro at han hadde en «stor sak» om humanioras svakheter, mens det er hans egen mangel på engasjement i studiene og manglende forståelse for vitenskapen han ga seg i kast med som står avkledd tilbake.

Feil. Jeg har ikke bløffet noen. Under Dusken sitter på en komplett kopi av oppgaven min og skjermdump av karakterene mine. Hvis noen andre medier vil faktasjekke påstandene mine, vil jeg være behjelpelig med det. Min mangel på engasjement begrenser seg til Dragvoll. Jeg jobbet hardt da jeg studerte journalistikk, og har lagt ned mange timer i Student-TV.

Til påstandene om at vi bare farer med synsing og tåkeprat på studiene og i forskningen vår, at vi ikke forholder oss til den objektive virkeligheten utenfor Dragvoll og likhetstegnet han stiller mellom vår praksis og ytterliggående postmoderne teori er alle fullstendig urimelige. Filmvitenskap inneholder et betydelig element av fortolkning, det er riktig, men den er solid fundert på empiri og observerbare fenomen i virkeligheten.

For noen avsnitt tilbake skrev du ”Innenfor en vitenskap som i hovedsak tar for seg filmens betydning i kulturen og samfunnet rundt oss så er det ikke mulig å være «objektiv»”. Kan man bruke empiri, eller kan man ikke gjøre det? Hva jeg regner som tradisjonell vitenskap, er påstander som kan falsifiseres og etterprøves. Filmvitenskap stiller samme krav til bevisførsel som religion. Det er ikke positivt. Hvordan skal man finne fram til sannheten om man ikke gjør gode eksperimenter?

Selv er jeg filmhistoriker og bruker månedsvis i historiske arkiver og gjør intervjuer med tidsvitner for å finne ut hvordan ting henger sammen. Men det forskningsproduktet som kommer ut av en slik prosess er åpenbart ikke direkte sammenliknbart med rent objektive fasitsvar som du får på kjemilaboratoriet.

Jeg tviler ikke på at mange tilknyttet fakultetene jobber hardt. Mine påstander er at arbeidet ikke tilfører samfunnet noe, og at tilnærmet ingen utenfor Dragvoll ansetter filmvitere på bakgrunn av utdannelsen deres.

De er vitterlig to forskjellige vitenskaper, humaniora og realfag, men de er likefullt vitenskaper begge to. Humanvitenskapene, eller humaniora, behandler den kultur og det samfunn som menneskene har skapt og skaper, og da er objektivt fastslåtte sannheter verdifullt som utgangspunkt, men har liten verdi alene.

Likheten er kun språklig – man bruker dessverre ordet vitenskap om to helt ulike ting. Realfagsstudenter er etterspurte på arbeidsmarkedet, designer romferger og kurerer kreft. Dette er kun mulig fordi de går på skoler der man respekterer bevis. Filmvitere jobber sjeldent utenfor Dragvoll, og bidrar ikke med kunnskaper man kan bruke til noe. Ikke engang om film og kultur.

I filmhistorien kan vi for eksempel objektivt slå fast at den tyske ekspresjonismen vokste frem på 1920-tallet, men det er ikke mye man kan bruke denne objektive informasjonen til, bortsett fra å slå fast at da skjedde det.

Enig.

En filmvitenskapelig tilnærming til denne perioden kan ikke stoppe der, men forsøker å forstå hva som var årsakene, effektene og betydningen av denne bevegelsen. Likeledes kan vi slå fast at nazifilmen «Jud Süss» kom ut i 1940, men hva så? Vi må sette denne filmen inn i en historisk kontekst, koble den til empirisk viten om dens samtid og på denne bakgrunn analysere og fortolke dens form og innhold, for å forstå og kunne lære av dens historie.

Så… Da får man kunnskap som kan tjene samfunnet?

Ut av et slikt prosjekt kan man ikke forvente et sett objektive sannheter som dem man får ut av et kjemieksperiment.

Jeg tar det som et nei.

Det vil være en stor grad av fortolkning inne i bildet, uten at det på noen måte kan kalles synsing eller tåkeprat. Det er, som sagt tidligere, et stort gap mellom disse størrelsene. Det hadde jeg håpet at selv de mest inngrodde realister også ville skjønne, men humaniora-hatet som florerer i debatten etter Hansens utspill vitner dessverre om det motsatte.

Hat er et sterkt ord. Samtlige innlegg jeg har lest er saklige innspill, eller forsøk på sådan. Overraskende mye av kritikken referer til andres negative erfaringer med Dragvoll. Dessuten, jeg trodde Dragvoll ikke fryktet debatt?

Advertisements